Slikt løp den første nattmesteren, Sigurd Dæhli

NATT – NM 1979.

Konnerudåsen ligger der bekksvart og tåkefyllt. De grove, litt bråsinte terrengformasjonene som dominerte synsinntrykket for at par timer siden har nå druknet i dette fullkomne mørke. Gatelyktene fra hovedveien og lyskasterne ved startstedet er det eneste som gir et dempet og slørete lysinntrykk ut over ei grasrik og fuktig eng.

Jeg tester lykta mi mens jeg rolig og avslappet jogger en runde. Slår over fra halogen til krypton, sveiper over skogkanten med lysstråla og slår over til halogen igjen. Nei, det er nok kryptonpæra som gir det beste løpslyset. Jeg bestemmer meg for a bruke den.
Vrenger av meg treningsdrakta og tar en ny liten runde. Alt kjennes fint ut. Jeg har fått opp varmen i kroppen og en liten spurt forteller meg at maskineriet er 1 tipp-topp stand. Forkjølelsen er nok drevet ut av kroppen igjen.

Dermed er jeg klar til å ta fatt på det første offisielle nattmesterskapet. Målsettingen er helt klar. Dette kan jeg bedre enn noen annen så i kveld skal jeg vinne. Oppfør deg bare som du alltid bruker å gjøre i nattløp nå Sigurd, så skal dette gå helt fint.

PIIIIP. Der lyder signalet og jeg river til meg kartet og starter på merkeløypa fram til startposten. På stien bort får jeg brettet til kartet til et mer hendig format med 1.strekket sentralt plassert klar til avlesing. Jeg har såvidt registrert at 1.strekket er langt og vanskelig og stopper derfor opp ved startposten for å sile ut det beste veivalget. Her griper nesten panikken meg. Hvordan i all verden skal en løse et slik strekk. Her finnes det jo hverken stier eller andre skikkelige ledelinjer. Jeg leter fortvilet etter et gjennomgående veivalg mens sekundene tikker avgårde.

1-5

Ser til slutt den lille stien og gulmyra midt i strekket som eneste redningen og starter opp langs stien mot parkeringsplassen. Svinger opp til høyre og bestemmer meg for a benytte småstiene her i begynnelsen mest mulig. Oppe i åsen svinger jeg inn stien til venstre men en kjapp titt på kompassnåla forteller meg at den går i feil retning. Jeg må altså ha havnet på stien ovenfor, bråsnur og skener utover de glattskurte bergene. Ser fortsatt ingen sti og fortsetter på grovkurs for å bli oppfanget av den store stien. Havner etterhvert i tett kratt og myrsump men tviholder i kompasset og fortsetter inntil et gjerde dukker opp. Da husker jeg at jeg nettop også passerte noe gjerdeliknende, forstår straks hvor jeg er og kommer meg kjapt ut på stien og øker tempoet igjen. Nå går det glatt opp til gulmyra hvor kompasskurs skrus inn og skrittellingen starter. Holder kontroll med bekkesystemet og vrir meg unna de fleste grønnfeltene. Treffer den lille gulmyra foran posten perfekt og selv om jeg nå ser et par lykter oppe til høyre for meg tviholder jeg på min egen kurs. Runder over kollen og der ser jeg den lille røde lampa foran meg. Et ubeskrivelig herlig syn. I det jeg stormer inn for stempling kommer nr.19, Terje Mathisen inn bakveien. Da har jeg altså ham med 6 min. allerede og jeg får bekreftet at dette er uhyre vanskelig orientering. Her gjelder det tydeligvis å kjøre med sikkerheten i høysetet.

Skrur inn en nøyaktig kurs på vei opp lia og registrerer stien på tvers. Kommer opp på den flate kollen, glir utover langs den og blir snart fanget opp av det røde lysskjæret. Får kjapt en ny nøyaktig kurs på plass og ruller ut i kanten av myra med Mathisen ved siden av meg. Passerer et nytt myrsig, tripper over ryggen og kommer ned i at flatt søkk men ser inga lampe. En kort kartkonsultasjon forteller meg at jeg må ha havnet for langt til venstre. Svinger innover søkket og posten dukker opp som bestillt. Dette begynner faktisk å bli morsomt.

Bestemmer meg for å benytte småstiene på veg mot 4.posten og drar derfor på med vestnål for å bli oppfanget av stien og følger så den til venstre. Dreier til høyre i stikrysset men ser snart skråningen opp til høyre for meg og forstår at jeg har kommet på feil sti. Klatrer derfor opp lia og kommer meg inn på den rette stien. Kjører etterhvert på en grovkurs for å kunne benytte småmyrene bort til posten. Ser skrenten 200 m før posten og fortsetter til jeg blir oppfanget av det dype søkket på tvers. Ved hjelp av vestnål krabber jeg over kollen og glir perfekt ned i putten for ny stempling.

Funderer noen sekunder på veivalget mot 5. men fester meg ved det tydelige myrsøkket midt i strekket som fortsetter i en sikker inngang fra hyttene. På grovkurs ut fra posten får vi ryggen til nr. 18, Kåre Torbjørnsen, og det gir en ny bekreftelse på at dette går bra. Passerer gulmyra, benytter stien noen meter og hopper over til den planlagte inngangstraseen. Bortsett fra at jeg mister stien et øyeblikk ved den første hytta går dette strykende og jeg kan få på en kurs fra den siste hytta og gli over de mosegrodde, lettløpte berghellene. Treffer myrsiget men granskogen er fullstendig mørk rundt meg. Aner at jeg er for langt ned, svinger oppover og får øye på rødlampa.

River til meg et krus saft mens jeg studerer langstrekket og finner ut at den beste løsningen er å utnytte stien og vegen fram til hovedvegen. Her kan jeg for første gang i løypa dra på for fullt og jeg merker at Mathisen og Torbjørnsen slipper taket. Det virker oppmuntrende. Framme ved hovedvegen står en flokk med tilskuere og jeg får tilrop om at jeg leder. Det er betryggende å høre for da tyder det på at farten min er stor nok. Jeg har jo tross alt den farligste konkurrenten Øyvin Thon foran meg i løypa. Da gjelder det om å fortsette å kjøre på sikkerheten og for all del unngå å ta sjanser som kan føre til store bommer.

5-8

Jeg har nå bestemt meg for høyrealternativet for å få sti lengst mulig. Etter gården har jeg litt problemer med å brodere meg inn på de rette stiene men finner heldigvis den lille stien i retning mot posten og følger den forbi bekken og stisvingen. Legger nå på nøyaktig kurs og krabber over kollen, dalen og opp i poståsen. Nå kommer et nytt problem inn i bildet. Tåka blir betydelig tettere enn den har vart tidligere i løypa og sikten blir derfor minimal. Viker ned i det gjennomgående søkket men må fortsette med nesen på kompassnåla for å finne det rette dråget. Er allikevel usikker da jeg ikke kan se noe særlig av terrengformasjonene og trekker derfor et lettelsens sukk da jeg skimter den røde lampa mellom granleggene.

På med kompasset igjen, passerer myra og glir ned i søkket med stien. Krabber ned ved siden av stupet og benytter stien opp i sadelen. Viker opp på ryggen og får lampa perfekt.

Mot 8. tenker jeg først på en høyresving ned forbi gårdene igjen, men synes det blir litt langt og anser derfor rett på-veivalget for å vare raskere. Der har en jo også gulmyra som sikkert utgangspunkt for posten. Benytter derfor stisystemet fram til det lange åspartiet, kravler meg mellom skrentene opp på toppen av åsen og får tak på det lille stitråkket. Av frykt for a følge dette for langt slipper jeg meg ned den bratte skråningen og kjemper meg fram langs det tette myrdraget til den store myra åpner seg foran meg. Skrår så over denne og viker inn i skogen. Kommer etter hvert ned i en tydelig sadel og må stoppe for å lese meg inn. Antar at jeg har kommet litt for langt,
vender om og får snart se postlampa.

Kjører så bare grovt mot tjernkanten og følger denne til jeg kan svinge inn på stien og fortsette rundt tjernet. Er et lite øyeblikk ukonsentrert om veivalgsplanleggingen og svinger inn på stien bak hyttene. Ser snart at jeg burde ha fortsatt opp på den neste lille stien, men det er for sent nå så jeg må bare fortsette på det veivalget jeg har begynt på. Svinger av ved vegkrysset, krabber opp lia forbi hyttene og kommer meg inn på stien opp mot åsen. Fortsetter denne ut på vegen og tar nøyaktig kurs fra vegsvingen. Her er tåka tjukk som grøt igjen så jeg er pinlig nøyaktig og får snart det røde lyset på kornet.

8-12

Raskt ut på stien og følger den tilbake til vegen. Tåka reflekterer nå lyset midt i ansiktet på meg så jeg må virkelig konsentrere meg om å holde meg mellom veggrøftene nedover bakken. Tripper forbi vegkrysset og viker inn den lille stistubben. Følger steingjerdet og kommer opp på stien som fører rett i posten. Kaster meg bare videre nedover lia. Over den første stien og inn på den neste og følger vegen i dens svingninger nedover til jeg plutselig dukker ut av tåkehavet igjen og ser den 11. lampa nedenfor meg i grustaket.

Får så et blitzlys midt i øynene i det jeg hever blikket fra stempelbukken. Forb…… fotografer! Litt småirretert stormer jeg opp på vegen, ser i farten at jeg får en sikker inngang mot posten med et
høyreveivalg og svinger derfor ned den høyre vegen. Viker ned stien men mister i farten den neste stien jeg skulle ta av. Oppdager imidlertid feilen raskt og kommer meg på rett kjøl igjen. Svinger inn stien til venstre i grønnfeltet og når skogen åpner seg til høyre for meg runder jeg over kollen og ned den lille skråningen med sveipende lysstråle for a søke etter skrenten. Da jeg ikke ser noen regner jeg med at jeg har kommet for langt til venstre og ganske riktig, etter noen steg til høyre dukker både skrenten og posten opp.

Høylydte utbrudd fra postmannskapet tyder på at jeg kommer en del tidligere enn beregnet, så det begynner nå å ane meg at dette kan gå mot mesterskapstittel. Men du har to poster igjen Sigurd, så her nytter det ikke å ta seieren på forskudd. Full skjerping helt til mål må vare første bud her.

Ut på stien og viker av to små vinkler til venstre. Ser ikke den innkorrigerte stien på kartet og fortsetter ned i tettkrattet. Slurver så litt med kursen og havner plutselig ut på det åpne kollepartiet.
Dreier dermed over grøfta igjen og får øye på dagens nest siste lampe. Så er det full fart oppover hogstfeltet for å la seg fange opp av vegen og storme inn i undergangen for en siste stempling.

Tar fatt på 700 m snitsling med stor apetitt og Magne Lystads tilrop om at jeg har Øyvin Thon med 11 min. gjør at det går ekstra lett oppover bakkene mot Hallermoen skole. Ved målpassering vet jeg at jeg har gjort et meget bra løp og jeg har relativt store forhåpninger om at det skal holde til seier. Men de fleste konkurrentene er fortsatt i skogen så en viss spenning blir det over ventetiden.

Det viser seg imidlertid snart at ingen kommer helt opp mot mine passeringstider ute fra løypa. Jeg kan derfor med relativt rolig puls følge mine konkurrenters innspurt og etter hvert konstatere at seiersmarginalen blir på hele 5 minutter. Jeg har dermed tatt mitt første individuelle Norske mesterskap og gått inn i historien som den første offisielle nattmesteren.

Last ned hele kartet ved å klikke på det lille her…

stor-kart-LITEN

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s